Nytt liv, nye muligheter

Hei!

Veldig lenge siden sist, men det har skjedd saa mye.
Naa har jeg flyttet til Storbrittannia, bor paa en internasjonal IB skole og har det veldig bra. Spiseforrstyrrelsen ble med i bagasjen, men den plager meg ikke paa samme maate her. Siden det er 86 nasjonaliteter paa skolen saa er alle veldig forskjellige. Derfor er det vasnkeligere for meg aa sammenlikne meg med alle, slik jeg gjorde hjemme. Jeg liker, overraskende nok, veldig godt internatlivet. det er koselig aa bo paa rom med tre andre og dele hus med 46 stykker.

Vi lever som i en liten boble, en liten verden med alt det innebaerer. Jeg har faatt mange nye venner fra hele verden og allerede opplevd mer enn jeg gjorde paa flere aar hjemme. Jeg liker meg i det hele tatt veldig godt.

Men naar det kommer til spiseforrstyrrelsen er jeg fortsatt litt ambivalent. Jeg har like stor trang og tvangs tanker om aa trene mye, og spise veldig sunt. Jeg hater fortsatt kroppen min, men ikke like intenst hele tiden. det er rett og slett som om fokuset har forflyttet seg mer over paa andre ting. Og det er veldig deilig.

I det hele tatt saa er jeg veldig positivt overrasket over alt her. Det er fantastisk vakkert med sjoen, klippene, de groenne slettene, harry-potter borgen vi gaar paa skole i og alt det sosiale og faglige som skjer hele tiden.

Selvfoelgelig er det veldig intenst. Lite tid til aa bare vaere alene, og alle er alltid til en viss grad troette. Men det er ikke saa farlig, for det som gjoer oss trette er saa goey og givende. Stemningen er i det hele tatt svaert positiv og initiativrik.


Jeg kommer til aa ha gode og daarlige dager, som alltids, men saa langt er jeg sjeleglad for at jeg dro hit.

Jeg trengte et totalt miljoeskifte, og det har jeg virkelig faatt.

Klemmer til alle dere der hjemme, tenker paa dere <3

Når tale ikke strekker til, så setter dikt ord på alt

Vi gidder ikke huske navnet

Språket vårt har ikke ord

for sånne som ham.

Bokstavene nekter å bære

en så endeløs skam.

Vi bruker de ord vi har:

Terrorist. Morder. Forræder.

Quisling ble et skjellsord, men -

å huske er en slags heder.

Han ønsker en plass i historien.

Å være som Han-du-vet.

Men dette er Voldemort andre veien:

vi gidder ikke huske hva han het.

Vi skal møte ideene hans;

debattene må vi ta.

Hver og én har et ansvar -

husk hva kronprinsen sa.

Vi moderate mange

skal vise de ekstreme få.

Hatet skal vike for Ordet.

En ny tid begynner nå.

For våre døde venner.

Født av sjokket. Sorgen. Savnet.

Han fortjener å bli glemt.

Vi gidder ikke huske navnet.

---

Av Ane Sydnes Egeland, 21, Norge, juli 2011 (ikke meg)

Nordnorgesturné!

Tilbake fra 12 dager i Nordnorge. Turen startet på Gradermoen med min søster. Vi fløy til Bodø, satt på en utrolig hyggelig café som heter KafeKafka (anbefales!), beundret alle frisørene Bodø har (ca én pr innbygger...), og tok tilslutt hver vår ferge til Lofoten.

På fergen som tok meg til Moskenes, litt sør i Lofoten, møtte jeg en svært hyggelig dame fra Bodø og et par svensker. En skal jo bli kjent med flest mulig når en er på tur!

I Moskenes ventet jeg på en buss som tok meg til Reine hvor min venninne ventet på meg. Det var litt uklart hvordan vi skulle komme oss over fjorden til der hennes tante hadde hytte, for hennes fetter er relativt merkelig og tok ikke telefonen. Men plutselig dukket han opp, så ut som Jesus (hadde ikke barbert seg på en stund...) og reddet oss fra fastlandet.

Vinstad hvor hytten ligger er et nydelig lite sted innerst i en fjord. Det er én fastboende som driver med sauer og noen hytter.

Siden vi hadde reist fra tidlig morgen, så hadde jeg ikke fått trent. Og nå, om kvelden, når jeg kom til dette nydelige stedet, meldte angsten og uroen seg. Stedet var ikke akkurat skapt for å løpe lange turer, og jeg ville nødig fremstå som en spastisk tvangsperson mens jeg var der. Så jeg tok frem de kreftene jeg hadde, spiste mer normalt enn på lenge og bet angsten i meg. Jeg fikk trent litt, men ikke nok, aldri nok...

Min søster skulle egentlig komme til der jeg var, men det ble til at jeg fikk sitte på med en dame som også var på besøk på hytten oppover til Leknes. Jeg følte det var riktig. Men jeg fikk noen fine dager, turer og samtaler med min gode venninne, og fikk god kontakt med hennes slektninger.

Det var en lettelse å komme til Vestresand, på Vestvågøy. Der ventet min kjære, kjære søster på bussholdeplassen, og vi gikk sammen de tre-fire kilometerne bort til hytten i nydelig midnattssol. Denne hytten fikk vi låne av en nabo her hjemme i Oslo. Den lå nydelig til blant fantastisk dramatiske fjell, rett ved siden av en hvit sandstrand og det azurblå havet rett forut. Jeg ble helt bergtatt av den nydelige naturen!

Selv om jeg ikke fikk trent som vanlig, fikk vi jogget sammen og trent styrke, ikke minst badet! Nok til å holde angsten på litt avstand.

Etter et par dager dro vi ned til Moskenes igjen for å ta båten over havet til Bodø. Dessverre var fergen for første gang full, så vi og svart mange andre måtte vente 5-6 timer på neste ferge. Heldigvis ble det en god ventestund. Det var nydelig vær, sjøen glitret og vi fikk ordentlig sommerstemning. Normalt ville anoreksien i meg hylt over at dagsplanen gikk i dass og at vi måtte vente så lenge. Men jeg klarte å nyte det, lese ut boken min og bade med venninne min.

I Bodø ble søsteren min og jeg hentet av hennes snille venninne som stilte opp klokken 12 om natten. Hun kjørte oss en time utenfor Bodø til hennes hjemsted, Valnesfjord. Der fikk vi møtt hennes familie, trent på et helsesporsenter og hatt det veldig veldig bra. Jeg fortsatte med å forbløffe meg selv i spising. Hjemmeagde knekkebrød gikk blant annet ned på høykant. Hun Hadde virkelig en nydelig familie!

Så dro vi videre til festival, Trænafestivalen. 3 timer ut på havet til en liten øy med utrolig flott natur og 500 innbyggere. Her var det duket for skikkelig festivalliv! Vi satt opp teltet ved noen venner og så var festivaen i gang. Flotte konserter, en fantastisk tur til den andre øtyen med diverse aktiviteter, blant annet en grotte konsert og fjelltur. Det aller artigste var å stå fremst ved scenen da Lars Vaular spilte og rappet for harde livet. Trodde av og til jeg skulle dø av all trengselen, men det var så verdt det! Ida Maria var også et høydepunkt.

Ellers møtte vi mange hyggelige folk, fikk løpt litt og badet hver dag. Fulle folk 24/7 er alltid artig å observere ;)

Etter festivlen kjempet vi med nebb og klør for å komme oss hjem samme dag (var ikke plass til alle), og kom oss tillsutt tilbake til familien i Valnesfjord. Utrolig herlig å dusje etter 5 dager uten!

Turen har vært spennende, vakker, hyggelig, lærerik, full av inntrykk og oppevelser, oppkastfri og vel utfordrende.

Jeg har vokst på denne turen, seiret over angsten i mange situasjoner og virkelig fått en smak av det gode liv. Vanskelig å overføre disse lærdommene til hverdagslivet med det første, men det kommer til å sige inn etter hvert, og uansett har jeg hatt en nydelig tur med min nydelige søster - absolutt verdt angsten, uroen og fortvilelsen som meldte seg!

Pluss-dag

Dagen i dag har vært bra!

Etter lang tid med dager som har gått bokstavelig talt i toalettet, har ut sluppet unna både tømming og sulting i dag. En herlig følelse når jeg nå ligger i sengen.

Dagen har ikke vært "perfekt" i hverken mine anorektiske eller friske øyne, men den har vært grei nok. Jeg har fått trent som jeg vil (mye..) spist regelmessig, selv om jeg ble kvalm av frokosten og stappet av middagen så ble det der det skulle være. Så har jeg vært hos psykiateren min og snakket ut, hatt en veldig hyggelig venninne på besøk og blant annet drukket smoothie :)

Uten at jeg har forventet noe spesielt, planlagt noe jeg visste ville gå rett vest eller vært klar over det, Så har dagen forløpt så bra at jeg nå ikke angrer på hvor dårlig jeg brukte også denne sommerferiedagen, men er ganske fornøyd, mer enn på lenge i alle fall!

Trenger dette nå før jeg skal dra på ferie, for jeg skal til Lofoten og der blir det vanskelig med både mat og trening. Vi skal til og med på festival på en liten øy IN the middle og no where. Der blir det neppe trening. Og for meg som helst vil trene to ganger om dagen, er det mildt sagt utfordrende.

Men jeg SKAL ha en din tur. Jeg dør ikke av noen dager uten trening (selv om det kan føles slik) og noen dager fra eller til er bare godt for en sliten kropp.


Jeg skal først reke rundt i Lofoten på fjelltur og skikkelig jentetur med en venninne, også skal jeg være med min elskede storesøster.

Det blir utfordrende, men det bare MÅ OG SLAL BLI BRA!!

Ønsk meg lykke til,
Og god sommer- kos dere som best mulig kan gjøres<3

Fremtiden

Det er så mye jeg vil i fremtiden.
Jeg har brukt altfor mye tid på å bekymre meg over hva som kommer til å skje. Jeg er redd for å velge feil, velge noe jeg ikke blir fornøyd med, noe jeg får dårlig samvittighet over å ha valgt eller ikke oppnår de resultatene jeg ønsker å oppnå.

Ingen i familien legger noe press på meg i forhold til å gjøre det bra på skole og hvilke yrker jeg bør velge osv. Men både moren og faren min har gjort det svært bra i livet, min far har aldri søkt på en jobb i sitt liv - bare fått toppjobber på løpende bpnd fordi han har gjort en så god jobb der han har vært, uten å tenke på karriere eller prestige, bare fordi han var interessert i arbeidsoppgavene. Moren min har også hatt et veldig "vellykket" arbeidsliv. Søsteren min er på god vei, gjør det knallbra på et prestigetungt studie og har allerede en spennende og studierelatert deltidsjobb....

Jeg er oppegående, interessert i så mangt og har alle muligheter foran meg. Det bør ikke være noen bekymring for meg at jeg ikke vil klare meg like bra. Men det er det, i alle høyeste grad.

jeg har tenkt litt på om anoreksien på en måte er en slags "reaksjon" på at alt skal være så perfekt, men samtidig vil jeg skille meg ut fra de andre, ha et problem og være "svak" på en måte, samtidig som jeg fremstår som tøff, smart og god på mange områder...

Det er så mange paradokser i livet, om det er sykdom eller andre ting som skaper problemer så er det vanskelig å være menneske. Ofte blir problemene i vår rike utkant av verden sett på som "luksusproblemer". Men er det en ting som er jeg helt sikker på, så er det at

LUKSUSPROBLEMER ER OGSÅ PROBLEMER

Sukk

Det er så mye jeg vil si, om at jeg var i Venezia i helgen, om hvor mye jeg gleder meg til å flytte til Wales og begynne på internasjonal skole der til høsten, om tanker rundt spiseforstyrrelsen, situasjonen og mye mer....

Men jeg klarer ikke få roet meg ned for å skrive noe skikkelig, jeg er så ambivalent i forhold til alt, så ingenting fornuftig eller sammenhengende kommer ut.

Håper å komme sterkere tilbake etter hvert!

Tenker på alle dere som kjemper der ute <3<3<3

Terapiløping

Selv om jeg løper for mye, spiser relativt sett for lite og stadig er overtrent, så er løping en fantastisk avkobling for meg.

Det er ingen tvil om at det er tvang og kaloriforbrenningstanker som også pusher meg til å løpe, men samtidig øker livskvaliteten min betraktelig under og etter en løpetur. Jeg får noen fantastiske naturopplevelser i all slags vær. Nå forleden var jeg ute å løp en kveld i mye vind. Det var fantastisk deilig å kjenne vinden rive og slite- se naturkreftene ta tak kg røske opp i gammelt søppel. Jeg følte meg fri, frisk, i ett med naturen og sprek.

Jeg kan faktisk takke anoreksien for denne løpegleden. For hadde ikke vært for den stålviljen jeg brukte til å piske meg ut på løpetur, ville jeg aldri oppdaget hvor fantastisk det kan være å løpe lange turer i kontakt med naturen og virkelig kjenne på livet.

Jeg kan virkelig anbefale å være mer ute i naturen. Det er forsket på at jord sender ut lykkestoffer i luften. Så da er det bare å skaffe seg et blomsterbed og luke i vei.

"Alt med måte" sies det, og det er sant, men det er ingen tvil om at løpingen gir mer mye mer lykke enn tvang og angst- og det er det verdt å ofre.

Og en dag skal tvangen og angsten for å ikke få løpt erstattes med lykke og kjærlighet til livet.