Pluss-dag

Dagen i dag har vært bra!

Etter lang tid med dager som har gått bokstavelig talt i toalettet, har ut sluppet unna både tømming og sulting i dag. En herlig følelse når jeg nå ligger i sengen.

Dagen har ikke vært "perfekt" i hverken mine anorektiske eller friske øyne, men den har vært grei nok. Jeg har fått trent som jeg vil (mye..) spist regelmessig, selv om jeg ble kvalm av frokosten og stappet av middagen så ble det der det skulle være. Så har jeg vært hos psykiateren min og snakket ut, hatt en veldig hyggelig venninne på besøk og blant annet drukket smoothie :)

Uten at jeg har forventet noe spesielt, planlagt noe jeg visste ville gå rett vest eller vært klar over det, Så har dagen forløpt så bra at jeg nå ikke angrer på hvor dårlig jeg brukte også denne sommerferiedagen, men er ganske fornøyd, mer enn på lenge i alle fall!

Trenger dette nå før jeg skal dra på ferie, for jeg skal til Lofoten og der blir det vanskelig med både mat og trening. Vi skal til og med på festival på en liten øy IN the middle og no where. Der blir det neppe trening. Og for meg som helst vil trene to ganger om dagen, er det mildt sagt utfordrende.

Men jeg SKAL ha en din tur. Jeg dør ikke av noen dager uten trening (selv om det kan føles slik) og noen dager fra eller til er bare godt for en sliten kropp.


Jeg skal først reke rundt i Lofoten på fjelltur og skikkelig jentetur med en venninne, også skal jeg være med min elskede storesøster.

Det blir utfordrende, men det bare MÅ OG SLAL BLI BRA!!

Ønsk meg lykke til,
Og god sommer- kos dere som best mulig kan gjøres<3

Fremtiden

Det er så mye jeg vil i fremtiden.
Jeg har brukt altfor mye tid på å bekymre meg over hva som kommer til å skje. Jeg er redd for å velge feil, velge noe jeg ikke blir fornøyd med, noe jeg får dårlig samvittighet over å ha valgt eller ikke oppnår de resultatene jeg ønsker å oppnå.

Ingen i familien legger noe press på meg i forhold til å gjøre det bra på skole og hvilke yrker jeg bør velge osv. Men både moren og faren min har gjort det svært bra i livet, min far har aldri søkt på en jobb i sitt liv - bare fått toppjobber på løpende bpnd fordi han har gjort en så god jobb der han har vært, uten å tenke på karriere eller prestige, bare fordi han var interessert i arbeidsoppgavene. Moren min har også hatt et veldig "vellykket" arbeidsliv. Søsteren min er på god vei, gjør det knallbra på et prestigetungt studie og har allerede en spennende og studierelatert deltidsjobb....

Jeg er oppegående, interessert i så mangt og har alle muligheter foran meg. Det bør ikke være noen bekymring for meg at jeg ikke vil klare meg like bra. Men det er det, i alle høyeste grad.

jeg har tenkt litt på om anoreksien på en måte er en slags "reaksjon" på at alt skal være så perfekt, men samtidig vil jeg skille meg ut fra de andre, ha et problem og være "svak" på en måte, samtidig som jeg fremstår som tøff, smart og god på mange områder...

Det er så mange paradokser i livet, om det er sykdom eller andre ting som skaper problemer så er det vanskelig å være menneske. Ofte blir problemene i vår rike utkant av verden sett på som "luksusproblemer". Men er det en ting som er jeg helt sikker på, så er det at

LUKSUSPROBLEMER ER OGSÅ PROBLEMER

Sukk

Det er så mye jeg vil si, om at jeg var i Venezia i helgen, om hvor mye jeg gleder meg til å flytte til Wales og begynne på internasjonal skole der til høsten, om tanker rundt spiseforstyrrelsen, situasjonen og mye mer....

Men jeg klarer ikke få roet meg ned for å skrive noe skikkelig, jeg er så ambivalent i forhold til alt, så ingenting fornuftig eller sammenhengende kommer ut.

Håper å komme sterkere tilbake etter hvert!

Tenker på alle dere som kjemper der ute <3<3<3