Terapiløping

Selv om jeg løper for mye, spiser relativt sett for lite og stadig er overtrent, så er løping en fantastisk avkobling for meg.

Det er ingen tvil om at det er tvang og kaloriforbrenningstanker som også pusher meg til å løpe, men samtidig øker livskvaliteten min betraktelig under og etter en løpetur. Jeg får noen fantastiske naturopplevelser i all slags vær. Nå forleden var jeg ute å løp en kveld i mye vind. Det var fantastisk deilig å kjenne vinden rive og slite- se naturkreftene ta tak kg røske opp i gammelt søppel. Jeg følte meg fri, frisk, i ett med naturen og sprek.

Jeg kan faktisk takke anoreksien for denne løpegleden. For hadde ikke vært for den stålviljen jeg brukte til å piske meg ut på løpetur, ville jeg aldri oppdaget hvor fantastisk det kan være å løpe lange turer i kontakt med naturen og virkelig kjenne på livet.

Jeg kan virkelig anbefale å være mer ute i naturen. Det er forsket på at jord sender ut lykkestoffer i luften. Så da er det bare å skaffe seg et blomsterbed og luke i vei.

"Alt med måte" sies det, og det er sant, men det er ingen tvil om at løpingen gir mer mye mer lykke enn tvang og angst- og det er det verdt å ofre.

Og en dag skal tvangen og angsten for å ikke få løpt erstattes med lykke og kjærlighet til livet.

vondt i magen, vondt i hjertet og vondt i leggene...

Høres kanskje ikke så bra ut, men siden det er bra å ha fått mensen (hurra.................) så er det ikke "dårlig" magevondt, sies det. Og leggene gjør bare vondt på grunn av overtrening, og jeg vil gjerne kjenne musklene mine... lettere å tro på at det ikke er fett.

Det er mye som skjer fortiden, mye å gjøre. Eller det vil si, jeg skaffer meg mye å gjøre...
- Stå opp klokken 5 for å løpe langt
- dra på skolen
- trene i fritimene
- lege
- jobb
- tur med hunden
- litt mer trening eller middagslaging til the family....

Jeg veksler mellom å være veldig pigg og veldig sliten. Men det jeg misliker mest er at jeg stadig er litt svimmel, og det er jo litt skummelt.

Spiser minst mulig og trener mest mulig, det er vel det som er det mest beskrivende uttrykket for min hverdag nå for tiden. Lenge har jeg forsøkt å holde ut, vente og vente på at ting skal bli bedre. Men depresjonen ble så omfattende etter hvert at jeg ikke orket mer. Jeg tenker det er viktig å ikke bli så deprimert at veien tilbake til en mening med livte blir for lang. Da er det bedre å ta det litt i perioder, selv om det går utover de som er litt bekymret for meg. Heller spiseforstyrret en periode, enn død for resten av evigheten, eller hva?

senere i dag skal jeg til psykiateren min. Da får jeg forhåpentligvis svar på noen blodprøver jeg tok forrige fredag. Blir interessant å se hvordan det står til med blodet...

Dette ble ikke et langt, smart eller konstruktivt innlegg, men tenker det er bedre enn ingenting og viktig trening for at ikke alt skal være perfekt... Dessutten vil jeg gjerne lese om min fortid i fremtiden, og det ikke bare om de dagene det var godt å være meg.

Håper alle finner sine lyspunkter i hverdagen <3

Status quo

Jah.............

Skal skrive om meg selv, me, myself and I:









Jadaa, jeg er så informativ og jeg elsker å legge ut om meg selv- hoho! Dette er vilt kult.....









yes, det jeg prøver å få frem er at jeg ikke liker å "skryte". Og min definisjon av skryt som kun inkluderer meg selv - gjelder altså ikke for noen andre  - er alt som har med meg direkte å gjøre...

Men denne bloggen skal ikke være som den forrige jeg hadde, hvor jeg tenkte veldig hardt og lenge på hva jeg skulle skrive, før jeg bare postet et eller annet jeg ble ekstremt misfornøyd med...

Så, denne bloggen skal være en utfordring, jeg skal ikke redigere, skrive flere ganger, ha et nøye gjennomtenkt tema med en ideel sammensetning og oppbygning, men heller ta det slitt som det kommer.

Jeg vil gjerne kunne komme tilbake til denne bloggen senere  livet og se på det som en slags dokumentasjon av en periode i mitt liv. Siden jeg skriver svært stygt for hånd når jeg skriver fort, og jeg skriver alltid fort (effektiv, vet du...), så derfor foretrekker jeg å skrive på data for at ettertiden skal kunne tyde memoarene mine. Artig...

Så, jeg vil egentlig bare preisisere at jeg skal legge prestige i å ikke legge prestige i disse blogginnleggene.

Blir interessant å se hva som detter ut her....

Og hvis noen skulle lure på noe, så er det bare å spørre ;)

Kommer til å poste noen av innleggene fra den forrige bloggen slik at jeg har de samlet på et sted.

Sov godt alle sammen :)

Søvnløshetens lykkedis

Søvn er utrolig viktig

vi vet ikke helt hvorfor 

men vi kan ikke leve uten

vi får overskudd 

krefter 

livsgnist og konsentrasjon

likevel er ikke søvnen alltid velkommen

en døsig, sløret tilværelse
alt vondt dekket med bomull

derfor er jeg våken

for å beskytte meg mot 

skarpt lys

tanker

uro

angst

tvil 

de eksistensielle spørsmålene

et billig dop

med bivirkninger

dagslys er best når tilværelsen er pen

Ta ansvar - gi oss hjelpen vi har krav på!

En kreftpasient blir ikke frisk av å tenke at cellene skal slutte å dele seg ukontrollert

En schizofren person blir ikke frisk av å få et speil der kun én person reflekteres

En mann med hjertestans blir ikke gjenopplivet av å gi ham en hjertestartsmaskin

En anoreksipasient blir ikke frisk ved å gi anoreksien fritt spillerom

- til idioter i helsevesenet

I stormen

Ute på havet

alene med bølgene

vannet synger

om en lykkelig brå slutt

regnet hvisker

intet land i sikte

alene ved roret

tanken på stø kurs

stormen herjer viljen

vannet synger søtt

vinden dytter

bølgene slår innover

løsningen - sort og bunnløs

stormen skriker

et skybrudd

en stråle

et håp

Løsningen mister sin sjarm

livet er ikke verdt å drukne

- Irmelin

Irmelin del 1

Hei, jeg kaller meg Irmelin. I 7 år har jeg slitt med anoreksi/spiseforstyrrelser. Har vært i behandling i 6 år. På denne bloggen vil jeg legge frem tankene mine slik de er.

Med en spiseforstyrrelse er det flere ”aktører” inne i bildet (hodet). Det er meg (den ekte Irmelin), det er Per (anoreksien), det er kroppen min (rent fysisk) og alle på en gang som danner meg i dag.

Alle disse har sin egen vilje og mening. De river og sliter i meg hver dag, dag ut og dag inn. År etter år. I to år har jeg trosset og spist og kjempet mot anoreksien for min families skyld, slik at jeg skulle slippe innleggelse. Men i denne perioden har jeg bare blitt mer og mer deprimert. Og nå er det nok, jeg orker ikke mer. Jeg har ikke fått noe som helst igjen for å være ”flink”, men jeg har fått den ene smellen etter den andre i trynet. Nå er det nok, jeg gir opp for en stund i alle fall.

Her kan du følge min ferd på veien til å bli en lykkelig jente. For det skal jeg så absolutt klare, en dag. 

Til Gjenmæle

Bebreider du meg at jeg vier mitt dikt

”tilværelsens lysere sider”?

Det er vel en lyrikers blåsure plikt

å meddele folk at han lider?

”Dessverre er gleden fortvilet banal.

Om smerten bør diktere skrive!

Poeten som underslår menneskets kval.

Har underslått menneskelivet.”

”At skalden forfalsker sitt liv til en fest,

er overfladiske nykker.

I livet er gleden en badegjest,

mens smerten er dyphavsdykker!”

Min venn, jeg har diktet om gleden – av savn.

Og tilgi den glade skribenten

at smerten, den nevnte han aldri ved navn,

fordi han bestandig har kjent den.

For smerten, den lever på alles munn

i lyset, så alle kan se den.

Mens først på tilværelsens Stillehavsbunn

vil sinnet bli dypt nok for gleden.

Jeg vil at vi klynkende menneskekryp

skal ane en sannhet sporadisk:

at gleden – og gleden alene – er dyp,

mens smerten er overfladisk.

Det kommer til å gå bra

En dag kommer solen til å skinne på meg

fugler synger så jeg hører det
skudd skyter fart mot meningen

og jeg gleder meg over livet