Jeg har brukt altfor mye tid på å bekymre meg over hva som kommer til å skje. Jeg er redd for å velge feil, velge noe jeg ikke blir fornøyd med, noe jeg får dårlig samvittighet over å ha valgt eller ikke oppnår de resultatene jeg ønsker å oppnå.
Ingen i familien legger noe press på meg i forhold til å gjøre det bra på skole og hvilke yrker jeg bør velge osv. Men både moren og faren min har gjort det svært bra i livet, min far har aldri søkt på en jobb i sitt liv - bare fått toppjobber på løpende bpnd fordi han har gjort en så god jobb der han har vært, uten å tenke på karriere eller prestige, bare fordi han var interessert i arbeidsoppgavene. Moren min har også hatt et veldig "vellykket" arbeidsliv. Søsteren min er på god vei, gjør det knallbra på et prestigetungt studie og har allerede en spennende og studierelatert deltidsjobb....
Jeg er oppegående, interessert i så mangt og har alle muligheter foran meg. Det bør ikke være noen bekymring for meg at jeg ikke vil klare meg like bra. Men det er det, i alle høyeste grad.
jeg har tenkt litt på om anoreksien på en måte er en slags "reaksjon" på at alt skal være så perfekt, men samtidig vil jeg skille meg ut fra de andre, ha et problem og være "svak" på en måte, samtidig som jeg fremstår som tøff, smart og god på mange områder...
Det er så mange paradokser i livet, om det er sykdom eller andre ting som skaper problemer så er det vanskelig å være menneske. Ofte blir problemene i vår rike utkant av verden sett på som "luksusproblemer". Men er det en ting som er jeg helt sikker på, så er det at
LUKSUSPROBLEMER ER OGSÅ PROBLEMER
du vil nok finne din plass kjære jenta mi <3
SvarSlett