Nordnorgesturné!

Tilbake fra 12 dager i Nordnorge. Turen startet på Gradermoen med min søster. Vi fløy til Bodø, satt på en utrolig hyggelig café som heter KafeKafka (anbefales!), beundret alle frisørene Bodø har (ca én pr innbygger...), og tok tilslutt hver vår ferge til Lofoten.

På fergen som tok meg til Moskenes, litt sør i Lofoten, møtte jeg en svært hyggelig dame fra Bodø og et par svensker. En skal jo bli kjent med flest mulig når en er på tur!

I Moskenes ventet jeg på en buss som tok meg til Reine hvor min venninne ventet på meg. Det var litt uklart hvordan vi skulle komme oss over fjorden til der hennes tante hadde hytte, for hennes fetter er relativt merkelig og tok ikke telefonen. Men plutselig dukket han opp, så ut som Jesus (hadde ikke barbert seg på en stund...) og reddet oss fra fastlandet.

Vinstad hvor hytten ligger er et nydelig lite sted innerst i en fjord. Det er én fastboende som driver med sauer og noen hytter.

Siden vi hadde reist fra tidlig morgen, så hadde jeg ikke fått trent. Og nå, om kvelden, når jeg kom til dette nydelige stedet, meldte angsten og uroen seg. Stedet var ikke akkurat skapt for å løpe lange turer, og jeg ville nødig fremstå som en spastisk tvangsperson mens jeg var der. Så jeg tok frem de kreftene jeg hadde, spiste mer normalt enn på lenge og bet angsten i meg. Jeg fikk trent litt, men ikke nok, aldri nok...

Min søster skulle egentlig komme til der jeg var, men det ble til at jeg fikk sitte på med en dame som også var på besøk på hytten oppover til Leknes. Jeg følte det var riktig. Men jeg fikk noen fine dager, turer og samtaler med min gode venninne, og fikk god kontakt med hennes slektninger.

Det var en lettelse å komme til Vestresand, på Vestvågøy. Der ventet min kjære, kjære søster på bussholdeplassen, og vi gikk sammen de tre-fire kilometerne bort til hytten i nydelig midnattssol. Denne hytten fikk vi låne av en nabo her hjemme i Oslo. Den lå nydelig til blant fantastisk dramatiske fjell, rett ved siden av en hvit sandstrand og det azurblå havet rett forut. Jeg ble helt bergtatt av den nydelige naturen!

Selv om jeg ikke fikk trent som vanlig, fikk vi jogget sammen og trent styrke, ikke minst badet! Nok til å holde angsten på litt avstand.

Etter et par dager dro vi ned til Moskenes igjen for å ta båten over havet til Bodø. Dessverre var fergen for første gang full, så vi og svart mange andre måtte vente 5-6 timer på neste ferge. Heldigvis ble det en god ventestund. Det var nydelig vær, sjøen glitret og vi fikk ordentlig sommerstemning. Normalt ville anoreksien i meg hylt over at dagsplanen gikk i dass og at vi måtte vente så lenge. Men jeg klarte å nyte det, lese ut boken min og bade med venninne min.

I Bodø ble søsteren min og jeg hentet av hennes snille venninne som stilte opp klokken 12 om natten. Hun kjørte oss en time utenfor Bodø til hennes hjemsted, Valnesfjord. Der fikk vi møtt hennes familie, trent på et helsesporsenter og hatt det veldig veldig bra. Jeg fortsatte med å forbløffe meg selv i spising. Hjemmeagde knekkebrød gikk blant annet ned på høykant. Hun Hadde virkelig en nydelig familie!

Så dro vi videre til festival, Trænafestivalen. 3 timer ut på havet til en liten øy med utrolig flott natur og 500 innbyggere. Her var det duket for skikkelig festivalliv! Vi satt opp teltet ved noen venner og så var festivaen i gang. Flotte konserter, en fantastisk tur til den andre øtyen med diverse aktiviteter, blant annet en grotte konsert og fjelltur. Det aller artigste var å stå fremst ved scenen da Lars Vaular spilte og rappet for harde livet. Trodde av og til jeg skulle dø av all trengselen, men det var så verdt det! Ida Maria var også et høydepunkt.

Ellers møtte vi mange hyggelige folk, fikk løpt litt og badet hver dag. Fulle folk 24/7 er alltid artig å observere ;)

Etter festivlen kjempet vi med nebb og klør for å komme oss hjem samme dag (var ikke plass til alle), og kom oss tillsutt tilbake til familien i Valnesfjord. Utrolig herlig å dusje etter 5 dager uten!

Turen har vært spennende, vakker, hyggelig, lærerik, full av inntrykk og oppevelser, oppkastfri og vel utfordrende.

Jeg har vokst på denne turen, seiret over angsten i mange situasjoner og virkelig fått en smak av det gode liv. Vanskelig å overføre disse lærdommene til hverdagslivet med det første, men det kommer til å sige inn etter hvert, og uansett har jeg hatt en nydelig tur med min nydelige søster - absolutt verdt angsten, uroen og fortvilelsen som meldte seg!