vondt i magen, vondt i hjertet og vondt i leggene...

Høres kanskje ikke så bra ut, men siden det er bra å ha fått mensen (hurra.................) så er det ikke "dårlig" magevondt, sies det. Og leggene gjør bare vondt på grunn av overtrening, og jeg vil gjerne kjenne musklene mine... lettere å tro på at det ikke er fett.

Det er mye som skjer fortiden, mye å gjøre. Eller det vil si, jeg skaffer meg mye å gjøre...
- Stå opp klokken 5 for å løpe langt
- dra på skolen
- trene i fritimene
- lege
- jobb
- tur med hunden
- litt mer trening eller middagslaging til the family....

Jeg veksler mellom å være veldig pigg og veldig sliten. Men det jeg misliker mest er at jeg stadig er litt svimmel, og det er jo litt skummelt.

Spiser minst mulig og trener mest mulig, det er vel det som er det mest beskrivende uttrykket for min hverdag nå for tiden. Lenge har jeg forsøkt å holde ut, vente og vente på at ting skal bli bedre. Men depresjonen ble så omfattende etter hvert at jeg ikke orket mer. Jeg tenker det er viktig å ikke bli så deprimert at veien tilbake til en mening med livte blir for lang. Da er det bedre å ta det litt i perioder, selv om det går utover de som er litt bekymret for meg. Heller spiseforstyrret en periode, enn død for resten av evigheten, eller hva?

senere i dag skal jeg til psykiateren min. Da får jeg forhåpentligvis svar på noen blodprøver jeg tok forrige fredag. Blir interessant å se hvordan det står til med blodet...

Dette ble ikke et langt, smart eller konstruktivt innlegg, men tenker det er bedre enn ingenting og viktig trening for at ikke alt skal være perfekt... Dessutten vil jeg gjerne lese om min fortid i fremtiden, og det ikke bare om de dagene det var godt å være meg.

Håper alle finner sine lyspunkter i hverdagen <3